Kolbu kirke

Om

Kolbu kirke er en korskirke, bygget av laftet tømmer. Den er hovedkirken i Kolbu prestegjeld. Før nåværende Kolbu kirke ble reist var det kirke både på Dysthe og Molstad. På Dysthe står ennå restene av steinalteret, og det holdes fortsatt gudstjenester her ved spesielle anledninger. Kolbu kirke er bygget i 1730 og restaurert flere ganger, sist i 1952. Til Kolbu kirke sogner ca 2.700 mennesker. Altertavlen fra 1877 er laget av Christen Bruun og er en kopi av Tiedemans "Oppstandelse". På siden av altertavlen er innfelt katekismetavler, dette er tavler fra en tidligere tavle. Det er i tillegg flere gjenstander fra den tidligere kirken på Moldstad. Storklokken fra 1855 henger i en klokkestøpsel på en liten høyde på kirkegården. Det er tre gallerier i kirken og sitteplasser til 460.

 

Her er Kolbu Kirkes historie skrevet av Einar Solberg, Cand.Philol med mellomfag i historie og hovedfag i Kristendomkunnskap. Teksten er publisert i tidskriftet "Tot'n":

Kolbu Kirke 275 år i 2005.

Historisk bakgrunnsstoff.

Ved reformasjonen i 1537 hadde kongen konfiskert alle kirker med sine kirkegods i Danmark - Norge. Men i 1722 ble mer enn 600 norske kirker solgt av Kong Fredrik 4. Det var mange private kjøpere, og det er sagt at de gjorde en dårlig handel. Men flere steder ble kirkene overdratt til allmuen i sognene. Geistlige var også blant kjøperne, slik som tilfellet var for kirkene på Toten.                                        Her var det biskop Deichmann som sikret seg dem.

I 1720 var den store Nordiske krig avsluttet, der egentlig alle var tapere. Foruten de menneskelige lidelsene, så ble økonomien til de krigførende elendig. Det gjaldt også for den dansk-norske kongen, selv om han gikk ut av krigen som vinner. Dessuten fikk han påført seg en trussel om krig mot Russland på grunn av land som han hadde tilegnet seg ved fredsslutningen, så krigsberedskapen måtte holdes ved like.

Slik var kongen i akutt pengemangel og så seg om etter muligheter til å rette opp finansene.

Han hadde en fast rådgiver knyttet til seg i økonomiske spørsmål, Bartholomæus Deichmann. Noen år tidligere hadde Kong Fredrik utnevnt Deichmann til biskop til Oslo og Hamar bispestol, som takk og belønning for god rådgivning. Nå rådet Deichmann kongen til å selge kirkene i Norge. Og da kirkene så ble solgt i 1722, så var Deichmann en av kjøperne.

Han kjøpte kirkene på Toten og ga 2675 riksdaler for dem.

Hvor heldig han var med kjøpet, er vaskelig å ha mening om. Kong Fredrik døde i 1730 og ble avløst av sønnen, Kong Kristian 6. Deichmann hadde ikke den nye kongens tillit, og han ble avsatt som biskop samme året som Kolbu kirke ble innviet i 1730. Men der var han tilstede på innvielsen 22.februar.

En kan gjøre seg tanker om hvordan denne Bartholomæus Deichmann egentlig var som biskop, men uansett hvordan han var, så vet at vi ikke hadde fått den kirken slik vi har i dag, hvis det ikke hadde vært for ham.

Fra gamle Molstad kirke til nybygd Kolbu Kirke.

Biskopen skulle ta i øyesyn de kirkene han hadde kjøpt, men det var stedfortrederen, kammerråd Schøyendal, som møtte og sto for de senere direkte forhandlinger med allmuen. Det gjaldt først og fremst hovedkirken, Hoff, men også de to annekskirkene, Balke og Molstad. Hoff og Balke var bygd i stein, og sto trygt. Molstad derimot var lita og trengte stort vedlikehold.

Biskopen vurderte Molstad kirke slik at den burde rives og bygges ny. Dette mente han at folket selv også måtte bidra til å få i stand. Det ble harde forhandlinger med allmuen i Kolbu om fordelinger av utgifter til en ny kirke. Forhandlingene var såpass tøffe at biskopen truet med å bryte forhandlingene og heller satse på å reparere kirken som sto.

Men etter en del tautrekking kom det til enighet. Det ville den være godt synlig i landskapet.

Den gangen var det vanlig å bygge kirker i denne byggestil. Den ble rimelig stor etter datidens behov, med plass til over 450 sitteplasser. Den gangen var det neppe stort flere meninghetsmedlemmer i Kolbu anneks.

En må lure på hvordan Deichmann klarte å finansiere et slikt prosjekt som byggingen av Kolbu kirke var, selv om han fikk bidrag av allmuen i sognet. Da kan det nevnes at når biskopen hadde kjøpt kirkene, så hadde han også kjøpt eiendommene som betalte sin skyld til kirken. Slik gårder utsted av Deichmann like før Kolbu kirke ble reist.

 

 

Kirkene på Toten i privat eie fra 1722 til 1789.

Deichmann døde året etter at Kolbu kirke ble innviet, og kirkene på Toten skiftet igjen eiere. I 1739 var det fire eiere til dem: Peder Gihle (Toten), Torgeir Tunvold (Land), Anders Storødegard (Etnedal) og Ole Øyhus (Sør-Aurdal). Disse eierne var nok mer interessert i rettighetene enn i forpliktelsene. Kirken i Kolbu var allerede da i reparasjonsmessing tistand bare ni år etter innvielsen.

Det ble da ved en befaring administrert av sorenskriver Sommerfeldt og presten Ole Hanibal Hoff påvist følgene:

-       Dårlig fundamentering.

-       Dårlig håndverk med gamle materialer.

-       De to klokkene i tårnet var i dårlig forfatning, hvorav den ene burde støpes om.

(Noe av dette var dette var vel allerede et faktum ved innvielsen).

Totenkirkene skiftet eier i hvert fall en gang til før 1789. Major Piro på Veisten i Nordenhov var eier av Totenkirkene fram til sin død i 1789, da kom de på auksjon etter ham.

På den auksjonen møtte Christian Gjerstad opp. Han kjøpte der tilbake kirkene på vegne av allmuen på Toten (Hoff, Balke og Kolbu). Det var stor etterspørsel, så han måtte gi det mangedobbelte av takst, nemlig 8010 Riksdaler. Prisen tilsvarte på Toten, og disse ble nå eierne av Totenkirkene. Et auksjonskjøte fra denne handelen foreligger.

Kirkene i allmuens eie og etter hvert overført til de respektive sogn.

Totenallmuens eierskap sto ved lag helt til 1844 da Toten sogn ble delt i to, nemlig i Østre Toten og Vestre Toten sogn. Kirkene i Østre Toten var Hoff og Balke, og i Vestre Toten ble det Kolbu og Ås. Denne inndelingen skjedde som følge av at Toten ble delt i to sogn i 1825, mens den faktiske grensedelingen mellom sognene kom i 1844, det var 7 år etter det kommunale selvstyret var innført.

Det var fortsatt allmuen som var de formelle kirkeeiere, men etter hvert ble dette ansvarsforholdet overført til de respektive kommunene, så stort sett hele 1900 tallet gjennom, var det kommunene som hadde det økonomiske ansvaret for kirkene på Toten. Som vi forstår, sår har Kolbu kirke hatt et skiftende eierskap. Perioden fra 1722 til 1789 er vel det dårligst mulige herreforhold. Men vi kan se for oss en vandring på eierforhold, som sannsynlig tok til med at bygdefolket selv var kirkeeiere i middelalderen. Så fikk vi den kirkeeide perioden fram til reformasjonen, da ble kongen kirkeeier. Så kom den privateide perioden på 1700 tallet. Deretter ble igjen allmuen eiere, og etter hvert overtok kommunene det økonomiske ansvaret for kirkene.

Forandringer, anskaffelser og restaureringer.

I 1791 var Kolbu kirke bordkledd utvendig og rødmalt. Taket var dekket med tegelsten.

Først i 1912 kom det skifersten på taket. I 1791 var det ingen egentlig altertavle, men tavler av tre, med utskjæringer uten maling. Det antas at disse tingene er overført dit fra Molstad kirke. Dette gjelder også forsiden av Klokkerstolen. Alterbildet som er i kirken i dag, er en kopi av Tidemands ”Oppstandelsen” som er i Bragenes kirke. Kopien er fra 1877 og malt av C:Brun. Kostningen til alterbildet ble fordelt likt mellom innsamlede midler i menigheten og kommunen.

Storklokken i tårnet var ubrukelig i 1855 og ble omstøpt av Olsen Nauen i Tønsberg. Den minste klokken ble også omstøpt 7 år senere, men da av bygdas egen klokkestøper, Anders Olsen Holte. Storklokken ble igjen så dårlig 100 år senere at den ble erstatte av en ny en fra Olsen Nauen i 1976. Innskriften på den nyanskaffede er den samme som den fra 1855 som henger i klokkestøpulen utenfor kirken: ”NÅR HID DU KALDER OS FRA VERDENS LARM OG MØJE-HANS RØST DA MINDER OS SOM THRONER I DET HØIE- AT HID VI GAAE MED TROE I HAAB OG KIÆRLIHED OG TAGE MED OS HIEM DET BEDSTE-HERRENS FRED”.

I 1825 ble interiøret i kirken restaurert, og da under ledelse av Peder Balke. I 1856 gjennomgikk kirken en større restaurasjon. Det ble bygget mur rundt kirkegården. Tårnet ble ombygget. Det var opprinnelig uten spir, men med en åttekantet ”kule”. Innvendig var det opprinnelig stoler som tilhørte den enkelte gård, dette ble endret da. Ominnredningen ble utført av Kristian Ruen . I1914 ble kirken malt innvendig. I 1956 måtte tårnet ha en om fattende reparasjon og fikk den formen vi har i skrivende stund.

Orgelene:

Første orgel i 1784 var i brukt i 46år. Andre orgel kom i 1830 og var bygd av totningen Even Andersen Engelstad. Det var i bruk til 1893. Det tredje var bygd av Aug. Nilsens Orgelfabriks etterfølger Olsen & Jørgenssen, Christiania. Dette var i bruk i 68 år i kirken og ble plassert i gravkapellet i 1962. Da hadde kirken fått sitt fjerde orgel året før. Dette var bygd av Berntsens orgelfabrikk i Snertingdal. Nå er dette orgelet demontert og gir plass for det femte orgelet, som ble tatt i bruk våren 2005. Det er orgelbygger Carsten Lund, Birkerød i Danmark som har skaffet dette orgelet på plass. Det er gjort flere restaureringer i og på kirken i løpet av dets levetid. Noe av dette er allerede nevnt. Men en stor og omfattende restaurering fant sted i årene 1952-1956. Interiøret ble mye forandret. Alterpartiet fikk en annerledes utforming og utsmykning. Stolpene i kordøra ble tatt vekk, og de andre søylene i kirken fikk fjernet bordkledningen og fikk tilbake sin opprinnelige form. Ovner og piper ble fjernet i kirken. Skiferstenen på tårnet ble reparert. Kirken ble mat utvendig. Malerarbeidene innvendig var det Johannes Millerud som foresto. Det var dyktig malerhandverk han gjorde, ikke minst på og omkring alterpartiet.

Andre endringer etter 2. Verdenskrig.

De gamle stallene på kirkevangen sto fortsatt til etter 1945. Da var det etter hvert blitt mindre og mindre behov for dem, for bilen tok til å avløse hestetransport som befordringsmiddel for folk som skulle til kirke. Et gravkapell ble bygd på samme tomta som stallene var, og da ble det meste av disse revet. Gravkapellet sto ferdig i 1946, og det ble tatt i bruk på nyåret i 1947. Det kom opp med stor dugnadsinnsats av folk i menigheten. Huset ble ikke spesielt innviet som kirkebygg, men det fungerte som bårehus, og begravelsene foregikk derfra til ny gravferdsliturgi kom på 1980 tallet…                  

Fra 1985 av ble det tidligere gravkapellet tatt i bruk til forsamlingslokale i menighetens tjeneste. Menighetsmøter, kirkekaffe og andre samlinger forgår helst her. Et nytt bårerom ble gravd ut under prestesakristiet i kirken i 1992.

Nok et nybygg så dagens lys i 1922. Etter som staben vokste, ble det behov for økt kontorplass til prest, menighetssekretær, kantor, soknediakon, og kirketjener. I samme bygget er det et lite møterom og et minikjøkken. Så langt hadde kontorene væt i prestegården.

På 1960 tallet tok det til å bli knapt med plass på kirkegården. Det ble nødvendig med utvidelse av gravplassen. Et areal ble innkjøpt av den tidligere klokkergården. Den nye gravplassen ble innviet og tatt i bruk i 1968. På dette området står den omtalte klokkestøpulen med den tidligere storklokka som ble skiftet ut i 1976.